Mobbing ødelegger livet for titusener barn, og det aller viktigste tiltaket som kan gi dem reelt rettsvern er en ny, systemuavhengig klageinstans. Hvis de mektige aktørene i skolesystemet får det som de vil, får vi ikke det. Det burde bekymre flere enn oss.
Djupedalutvalgets viktigste forslag er at vi får en ny, uavhengig klageinstans i mobbesaker. De 177 høringssvarene til Djupedalrapporten viser et talende bilde: de som trenger hjelp og skal bruke klageinstansen er massivt FOR forslaget. De mektige aktørene som er ansvarlige for å stoppe mobbing er massivt IMOT.
Skolelederforbundet, Utdanningsforbundet og KS med flere kjemper for å beholde klageinstansen i systemlinjen hos Fylkesmannen. Familier som kjenner skoen trykke i en mobbesak vet smertelig at systemet ivaretar seg og sine. For barn som trygler om hjelp vil en ny klageinstans bety rask hjelp og juridiske muskler fra en objektiv part når skolen bagatelliserer og benekter. Det er fellesnevneren i fastlåste saker, og for Odin og jenta i Valdres fikk dette verst tenkelige utfall.
Vi som er tett på problemstillingene vet at fortvilte foreldre ser barna visne, mens de stanger hodet i veggen mot et system preget av ansvarsfraskrivelser og benektelser. Djupedalrapporten dokumenterer godt våre erfaringer med Fylkesmannen som klageinstans: den er ukjent og oppleves fjern og «tannløs». Svært få benytter den, og det tar for lang tid å behandle saker. Får man medhold i klagen, skjer det lite eller ingenting hvis rektor ikke vil. I en sak vi kjenner fikk familien medhold i klage hele seks ganger uten at skolen fulgte opp påleggene. Saken fortsetter på sjuende året. Og ikke minst viktig; vi ser i altfor mange saker at båndene mellom Fylkesmannen og skolen er så tette at det er vanskelig for Fylkesmannen å opptre i en objektiv rolle. Dette klagesystemet er hjerterått, og gjør at barn mister troen på at hjelpen kommer.
Vi minner om at Djupedalutvalget ble nedsatt for å hjelpe de titusenvis barna som får skolegang og barndom ødelagt. Dette skjer fordi skolesystemet ikke ivaretar deres rett til et trygt psykososialt miljø i henhold til opplæringsloven. På tross av omfattende lovbrudd og saker som omfatter langvarig, grov psykisk og fysisk vold, er det tilnærmet ingen som stilles til ansvar. Få vet at rektor i henhold til § 9a 7 risikerer inntil tre måneders fengsel og/eller bøter for ikke å stoppe mobbing.
På tross av at loven har eksistert i mer enn 13 år, håndheves den nesten ikke. Bare en rektor har fått påtaleunnlatelse, men ingen er hittil straffet. Noen få kommuner er idømt bot, og bare en håndfull dommer viser at det i det hele tatt er mulig for mobbeofferet å nå fram i en erstatningssak. Det eneste som kan sikre barn reelt rettsvern er at systemet stilles til ansvar. Derfor er det så avgjørende å iverksette Djupedalutvalgets viktigste forslag - en ny, uavhengig klageinstans. Den må legges helt utenfor systemlinjen og få juridiske muskler overfor skoler som benekter. Bare slik kan vi gi rask og riktig hjelp, og løse saker i en tidlig fase.
Regjeringen skal snart komme med ny tiltakspakke mot mobbing. Vi frykter at kunnskapsministeren lytter mer til systemets enn barnas behov, og planlegger å flikke på en ordning som alle vet ikke fungerer. Fylkesmannen er en byråkratisk etat som ikke er rigget for å være et lavterskeltilbud for familier som trenger hjelp.
En uavhengig instans vil kunne reagere effektivt og tilpasse tiltak til situasjon og behov, i motsetning til et byråkrati som maler langsomt og generelt. Kunnskapsministeren sier at vi risikerer å miste helhetsbildet dersom vi tar klageordningen vekk fra Fylkesmannen, fordi de har ansvar for mange andre områder av barns oppvekst. Våre erfaringer tilsier at dette argumentet er snudd på hodet.
Nettopp fordi de skal samarbeide med skolen på andre områder blir båndene for tette. Det er heller ikke uvanlig at rektor misbruker sin makt og tvinger mobbeofre inn i diagnoseutredning, eller melder «brysomme» foreldre til barnevernet. Da blir Fylkesmannen fort en part i saken.
Kjære politikere, dere trenger bare å se til Sverige for å se en mer effektiv ansvarliggjøring av skoler. Der har de i ti år hatt en ombudsordning, populært kalt Mobbeombudet. Den sørger for at skolene tar skikkelig hånd om mobbesakene, og har gode resultater å vise til.
Hvis vi ser på 2014, gransket det svenske Mobbeombudet hele 1300 saker, mens Fylkesmannen bare gransket 134. I de groveste sakene rykker Mobbeombudet ut på kort varsel. I Norge er det ingen rutiner for at Fylkesmannen i det hele tatt blir varslet i slike saker. Hvis det skjer, foretar de seg lite eller ingen ting, og de har ingen makt overfor skolen. Mobbeombudet har sterk myndighet og bøtela nesten 900 skoler, og krevde erstatning for rundt 50 elever samme år. Hvis skolen ikke samarbeider, tar de saken videre til domstolen. Det skjedde i 14 saker. Skolene i Sverige er også tilfredse med jobben Mobbeombudet gjør.
Sjelden står individet mer alene og sårbart mot det offentlige system enn i mobbesaker. Det er betimelig å stille kritiske spørsmål til de mektige aktørenes motstand mot å bli holdt i ørene av en uavhengig klageinstans.
Mobbing tar mange liv, og Folkehelseinstituttet presenterte nylig en rapport som viser at selvmord er vanligste dødsårsak for de mellom 15 og 49 år.
Flere tiår med manifester viser at det er feilslått å tro på systemets gode vilje. Vi har hatt møter med de politiske partiene for å overbevise dem om at det aller, aller viktigste vi gjør nå er å få på plass en ny, uavhengig klageinstans liknende den de har i Sverige.
Nå ber vi innstendig om at regjeringen ikke skusler bort anledningen til å gi oss denne historiske brekkstangen i mobbearbeidet. Den trengs for å tette krateret i barns rettssikkerhet.
Vi har ingen flere barn å miste.
Elin Dragland
Foreningen Mobbing i skolen
Katrine Olsen Gillerdalen
Odinstiftelsen
Tor Bernhard Slaathaug
Stiftelsen Rettferd for taperne